Epica fikk gitt ut sitt femte studioalbum i mars, og dette pompøse verket er gitt navnet Requiem for The Indifferent.
Hvis man er kjent med bandets utgivelser fra før er det lett å danne seg et bilde på forhånd av hvordan dette vil lyde. Dette er ikke et album som vil skuffe fansen om man skulle forvente seg bombastisk, aggressiv og melodiøs symfonisk metall, Epica kjører safe på dette albumet og man vil ikke finne noen store overraskelser, men på en annen side er det ikke nødvendigvis negativt. Selv om albumet ikke er nyskapende i seg selv er det godt gjennomført og tekstmessig er dette noe av det beste bandet har gitt ut. Albumet kan virke som om The Divine Conspiracy og Design your Universe er blitt smeltet sammen, og personlig synes jeg denne plata ligger midt i mellom disse to. Det er vanskeligere å sammenligne med Consign to Oblivion og The Phantom Agony, og jeg savner egentlig å få høre noen små hint til den gamle stilen.
Det er nettopp tekstene til Epica jeg personlig finner svært interessante. Her har man et svært religionskritisk metallband som ikke ender opp med å fremstå som en gjeng blasfemiske hobbysatanister / nihilister som gjør dette for moro skyld og for å ha et skummelt image å spille på. I tillegg er samfunnskritikken sterk, spesielt rettes kritikken mot konsumerismen. Tekstene gjør at albumet definitivt er aktuelt, og de løfter helhetsinntrykket et hakk, kanskje to.
Albumet åpner med preludiumet "Karma", og følger standard Epica-oppskrift når det kommer til innledning til albumene. Vi møter orkesteret og hører koret som synger på latin og får en anelse om hvor dette vil bære videre. Det er først på låt nummer to, "Monopoly on Truth" at ting begynner å skje. Her er det høyt tempo, og vokalen til både Mark Jassen og Simone Simons kommer til rette, og jeg kjenner at jeg er virkelig glad for at Epica fortsatt holder på en vokalformel som fungerer (her svikter en del andre kvinnefrontede band innen sjangeren..). Låta er en av de personlige favorittene, og den gir albumet en pangstart og setter høye forventninger til de resterende låtene.
"Storm the Sorrow" er den første singelen som er utgitt fra albumet, og videoen ble lansert i forrige uke. Som regel er tendensen den at singellåten er den som blir mint likt fra albumene til Epica, da de ofte ender opp med å bli litt vel pop-aktige (så fremt man kan kalle dem det). Her er det likevel et lite unntak. Refrenget er fengende som bare det, men låta er likevel solid og føles ikke misplassert på albumet. Videre kommer balladen "Delirium", som gir lytteren en behagelig hvilepause fra alle de bombastiske elementene. Vakre melodier og en enda vakrere vokal, en av de roligere sangene som dette med et høyt kvalitetsnivå har vært savnet på de to siste albumene for min del, så dette var virkelig positivt.
"Internal Warfare" vil kanskje tale spesielt til det norske publikum. Under teksten i heftet står det at sangen er dedikert til offrene på Utøya. Teksten tar for seg ekstremisme og syke sinn med religiøse overbevisninger. For min del var dette en av låtene som har vokst på meg, og som ikke fenget så godt ved første gjennomlytting. Deretter kommer tittelsporet "Requiem for The Indifferent" som er en ren höjdare. Den varer i over 8 minutter, men jeg kjenner likevel et snev av skuffelse over at ingen spor på dette albumet bikker de magiske 10. Likevel er det jevn lengde på sporene, og det er generelt et langt album. Her har Jansen skrevet en tekst om at mennesker driver seg selv mot sin egen undergang, og prøver stadig å legge skylden på hverandre. Vi nekter å ta ansvar, og økonomien segregerer oss.
Videre kommer et nytt lite instrumentalspor,"Anima", som fungerer som en innledning til "Guilty Demeanor". Dette var det første sporet på albumet jeg virkelig ble hekta på. Refrenget er fengende og fester seg mellom de støvete hjernecellene og nekter å gi slipp, men det er fint, for jeg elsker refrenget, både musikalsk og tekstmessig:
"When I'm crucified, taunted and denied
I'll stand strong, with my back against the wall
When I'm crucified haunted and defied
I'll belong to the few that died for all"
"Deep Water Horizon" er en ballade som er litt mer "upbeat", så den unngår den fellen med å ende opp som kjedelig. Gudene skal vite hvor mye jeg har sunget med på denne av full hals i høy hastighet på E6 mot Trondheim. Det er bra jeg kjører alene. "Stay the Course" er også en av de som trengte litt tid for å bli venn med ørene mine. Det er en jevn låt, men jeg synes den er litt kjedelig i forhold til resten av albumet. Neste låt, "Deter the Tyrant" jener dog dette ut. Jevnt over en god og fengende låt. "Avalanche" er atter en ballade med litt kraft og tempo, og det blir likevel ikke for mye av det gode med to slike låter på samme album, jeg liker begge veldig godt.
"Serenade of Self-destruction" har jeg et litt spesielt forhold til. De som jobber i Nuclear Blast burde hatt juling. Er det virkelig ingen som hører gjennom albumet når det er ferdig, før det sendes ut til hele verden? Akkurat som med Skyforger av Amorphis er det en feil i lydsporet her, på det første "opplaget" (kan man kalle det opplag når det er snakk om album?). Vokalen mangler, vi får bare koret, og pianoet og diverse mangler også. Uansett er det en jævlig kul instrumental, og det gir en sånn dramatisk effekt som man egentlig ønsker seg som bakgrunnsmusikk når man kjører bil i utgangspunktet. Poenget er; DET FUNKER LIKEVEL. Riktignok har Nuclear Blast lagt ut en korrekt versjon på hjemmesiden som man kan laste ned gratis på grunn av dette, men jeg er rett og slett blitt mest vant til feilversjonen, såpass mye at jeg foretrekker den!
Min versjon av albumet har også med et bonusspor: "Nostalgia". Jeg liker det, og synes egentlig at det kunne vært med på albumet originalt. Litt mindre pompøs enn resen av albumet, men likevel en god låt.
Det er ikke mye å utsette på denne plata - den er utrolig jevn. Noen små kjedelige øyeblikk blir fort forbigått av alt som gjøres riktig her. Epia har funnet sin musikalske identitet og holder fast på den, og nettopp det synes jeg er veldig fint. Mange vil kanskje mene at albumet er litt kjedelig i sin forutsigbarhet, men jeg ble glad. Man får det man forventer, albumet innfrir kravene, og litt til. Jeg hadde ikke sett for meg at det skulle ha en så jevn kvalitet. Kort fortalt: Storslagent, pompøst, bombastisk, samfunnskritisk, aktuelt, fengende og det blir bedre for hver gang man hører gjennom det!
